Maren Eriksen Langø: Håndballen kommer foran alt, også studiene

Sesongen 2021/22 var Maren Eriksen Langø ny på venstrekanten vår. I den første sesongen rakk hun ti REMA 1000-liga kamper og  fire NM-kamper. Men før 2021 var blitt 2022 så var Maren på skadelisten, med avrevet korsbånd. Det skjedde i NM-semifinalen mot Vipers og holdt Maren ute helt fram til sluttspillet i 2022/23 sesongen.

Med en relativt kort første sesong i Fana drakten så er det ikke så mange som «kjenner» jenta fra Stavanger. Men så er det jo de av oss som husker at hun er den som satte inn utligningsmålet mot Vipers den gang i september 2021 – og det er så langt det siste poenget Vipers har gitt fra seg i hjemlig serie (jada, jeg vet det er lenge siden men det er noen ting vi aldri glemmer og (nesten) aldri kommer til å slutte å snakke om, og det er den kampen mot Vipers).

Det er en stund siden, men jeg må likevel spørre, er det målet noe du tenker på sånn innimellom?

-Ha, ha, nei det er historie.

Men du er klar over at det er Sara (Berg) som er kreditert det målet i NHF-statistikken?

-Joda, jeg har fått med meg det. Eller det var vel noen som sa det til meg rett etter på – men akkurat da var det så mye annet som skjedde med tanke på kampen og, at, nei det plager  meg ikke i hele tatt.

Dette er tredje sesongen din som Fana spiller. Men den gang da, hvordan og hvorfor gikk du til Fana?

-Jeg spilte for Ålgård i 1.divisjon og etter en sesong der hadde jeg lyst å ta ett steg opp. Jeg hadde lyst å prøve meg i eliteserien, lyst til å prøve en noe proffere treningskultur og alt som ellers følger med.

-I tillegg var jeg akkurat ferdig på videregående og hadde en tanke om å studere Jus. Og det kunne jeg gjøre i Bergen, Oslo eller Tromsø – eller de har vel masterprogrammet i Stavanger og nå tror jeg. Men jeg ville også spille håndball, om enn i omvendt rekkefølge. For håndballen kommer foran studiene, det skal jeg glatt innrømme.

-Så jeg sjekket litt  rundt – hvem er det som trenger en venstre kant? Hos Fana hadde Sofie (Vinde Norum) akkurat gitt seg og så hadde jeg hørt mye positivt om klubben. Så da ble det full klaff, REMA 1000-liga spill for Fana og jusstudier i Bergen.

En liten sidekommentar: Da Maren ble skadet, gjorde nevnte Sofie comback og spilte resten av sesongen 2021/22 i Marens skadefravær

Fra 1.divisjon og Ålgård til Fana og REMA 1000-ligaen, jeg bare lurer, var det ikke mer «naturlig» at det ble Stavanger og Sola. Du reiste jo på en måte forbi de for å komme til oss i Bergen?

«Jeg var i Sola før jeg gikk til for Ålgård altså» kunne hun fortelle. Før hun fortsetter «Hinna er barndomsklubben min, og der spilte jeg fra 1.klasse til jeg var 16 år. Deretter ble det en sesong i Sola, og så videre til Ålgård. Jeg ville ha mer spilletid og å «dele» venstrekanten med Camilla Herrem, vel det blir ikke så veldig mye spilletid da». Men for all del, jeg lærte mye det året i Sola altså.

Men Fana Håndball, hva viste du om klubben før du bestemte deg for at det skulle bli den neste klubben din?

– Åi, det var egentlig ganske lite. Jeg viste jo at det var en eliteklub. Men utover det ? Fint lite.

-Men inntrykket jeg satt med var godt, og jeg liker veldig godt at det er en litt mindre klubb med et godt miljø både i og rundt laget. Fana minner meg på en måte litt om Ålgård.

Du var jo ung, eller – du er jo fremdeles ung da, men hvordan var det å reise hjemmefra for å studere og å satse på håndball? Eventuelt omvent…

–Oi, det var skummelt!

-Og på en måte litt trist. Jeg er yngst av tre søstre og den siste som flyttet hjemmefra. Så det ble store forandringer både for meg og foreldrene mine. De ble alene igjen hjemme mens jeg flyttet ut og bodde alene. Det var faktisk litt tøft i starten. Men jeg kom fort inn i miljøet både i og rundt laget.

-Jeg skal ikke legge skjul på at det var håndballen som fikk meg til å reise hjemmefra så pass tidlig. For meg var det rett valg, men kanskje litt tidlig?

Jeg vet du studerer jus, men hva har du tenkt å bli når du blir stor? Hva vil du bruke jus -studiene til?

-Ha, ha. Nei si det du. Jeg har nok ikke helt bestemt meg for hvilken retning jeg vil ta med jus-studiene. Men jeg vet at jeg i hvert fall ikke vil drive med forretningsjus eller jobbe i store selskaper. Drømmen er å jobbe med enkeltpersoner, og da gjerne sårbare mennesker som trenger hjelp og støtte.  Akkurat nå har jeg barnerett som valgfag og det er veldig interessant. Så kanskje noe innen det feltet?

-Nei, hva den voksne Maren skal jobbe med, det har jeg ikke helt landet enda.

Jeg leste nettopp om Kristoffer Raastad-Hoel, Drammen HK spiller som 23-år gammel nå velger å legge opp (etter sesongen) for å satse på utdanning. Du har nettopp signert ny to-års kontrakt med Fana – det er kanskje farlig å stille slike spørsmål, men har det hendt at du har tenkt i de baner? At du vil satse mer på utdanning enn på håndball altså?

-Jeg har fått med meg det. Men for min egen del så er det helt klart nei og jeg har vel heller aldri sett på det som aktuelt. Det ble jo litt spørsmål da jeg gikk skadet, så da ble jeg på en måte tvunget til å ta stilling til nettopp det. Og det ble et helt klart nei.

Du skadet deg i NM-semifinalen mot Vipers og det gikk noe over ett år før du var tilbake i kamp. Hva var det tyngste med å være borte fra det som jeg tror var en stor del av hverdagen din?

-Nja, det tyngste var nok at det tok så lang tid, nesten 1 ½ år før jeg var klar til kamp igjen. Jeg måtte jeg opereres to ganger slik at det ble veldig lang tid på krykker. Noe som ikke bare er fysisk tungt, det sliter også på den måten at du må ha hjelp til «alt». Nå var jeg heldig og var hjemme til over jul (hun skadet seg 10.november) og fikk veldig god hjelp av mamma og pappa. Og heldigvis hadde de anledning til å være med meg i Bergen også.

-Og så prøvde jeg å være på de fleste treningene, for da var jeg en del av gjengen selv om jeg ikke kunne trene på samme måten som de gorde. Bare det var til god hjelp.

Men motivasjonen? Hvordan greide du å motivere deg til det som lå foran deg?

– Dette var jo like etter kampen mot Vipers, og da følte jeg at jeg var på topp på en måte. Og det var tanken på å komme tilbake på det nivået som drev meg. Jeg både ville, og skulle, tilbake.

Da har du vel ett og annet råd og komme med til Marit da, nå som hun er i samme situasjon som du var den gang?

-Jo da, jeg snakker mye med Marit. Og slik jeg kjenner henne så er jeg ikke i tvil om at hun kommer tilbake.

Innflytter, student og håndballspiller. Er det hele hverdagen din, eller rekker du å gjøre «andre ting» også?

-Ha, ha. Nei det blir vel ikke så veldig mye andre ting på meg. Jeg bor sammen med kjæresten min, og hadde vi ikke bodd sammen hadde det vel ikke blitt så mye tid til oss heller. Det hender jo at jeg strikker litt eller hekler, men nei – det blir ikke tid til så mye andre ting du.

Og så er jeg litt nyskjerrig, omgås dere på laget hverandre mye utenom trening og kamp?

–Ikke så veldig mye, men vi ser jo hverandre minst en gang for dagen. Ofte spiser vi sammen enten før eller etter trening, vi tar bybanen i lag, men joda, det hender jo at vi finner på noe sammen en helg.

–Men det er jo masse energi å hente i det å være sammen med andre venner også da.

Overgangen fra 1.divisjon til REMA 1000-ligaen? Ble det stor forskjell i hverdagen din kontra da du spilte i 1.divisjon?

– Jeg kom fra et lag som låg omtrent midt på 1.div tabellen til et lag som gjorde det bra i REMA 1000-ligaen. Med et høyere nivå i alt fra treninger til kamper, og ja, til alt egentlig. Men nå er dette så lenge siden, det føles i alle fall slik, at jeg husker ikke helt hvordan jeg det var…

Det hun imidlertid husker er at hun prøvde seg på håndball allerede som siste års barnehagebarn. Men det var rett og slett så skummelt at hun sluttet. Men det skumle varte bare ett godt år, for da hun begynte på skolen var hun klar for håndballbanen igjen. Og siden har hun vært der (på håndballbanen altså) og da må jeg bare stille spørmålet; Hvorfor begynte du egentlig med håndball?

-Det var nok fordi jeg har en eldre søster som spilte håndball, og pappa som var oppmann for laget hennes. Da ble det lett at jeg ble med på lasset på alt fra treninger til kamper og turneringer rundt omkring.

–Søsteren min var mitt store forbilde da jeg var liten, og jeg skulle bli håndballspiller slik som det hun var. Jeg hadde til og med samme draktnummer som det hun hadde.  

Hva er det beste med å være håndballspiller? For det må jo være noe som gjør at dere fortsetter år etter år?

-Hm, hva skal jeg si. Det å stå der og skyte skudd etter skudd helt til det sitter akkurat som det skal, det gir en mestringsfølelse som igjen  blir en drivkraft til å fortsette.

-Og så er det jo selfølgelig kjekt å være en del av håndballmiljøet da.

Men tenker du noensinne at du går glipp av noe, for å si det sånn, med tanke på det at du er toppidrettsutøver og ikke «bare» student?

-Både ja og nei. Jeg har jo valgt å ha håndballen som første prioritet. Så da går jeg  kanskje glipp av et vanlig studentliv, men jeg savner det jo ikke heller.

Til slutt, hva er det største, eller kjekkeste for å bruke et «mindre stort» ord, du har vært med på som håndballspiller?

-Det må være uavgjort kampen mot Vipers, den kommer på en klar førsteplass. Men, det å være med yngre landslag kommer høyt opp på listen.

Etter at vi snakket sammen har Maren og de andre på laget tatt to nye poeng da de slo Romerike Ravens hjemme i Fana Arena onsdag kveld. Nå venter bortebane og Oppsal lørdag ettermiddag. Ryktene vil ha det til at det vil bli en stor gjeng Fana suppertere på tribunene. Så er du i Oslo ta gjerne turen til Oppsal Arena kl 16:00.