Historietimen

Vi har rotet i spiller-arkivet og funnet frem til Celine Sivertsen.

Fana er fremdeles for nykommer å regne i Rema 1000-ligaen, men det betyr ikke at Fana er ukjent med å få frem gode spillere. Spillere som etter hvert er blitt attraktive for andre klubber både i Norge og i utlandet.

Vi har rotet litt i spiller-arkivet og funnet frem til Celine Sivertsen. Opprinnelig Bjarg spiller før hun kom til Fana som 12 åring i 2005 og ble hos oss til hun i 2014 meldte overgang til Tertnes. Deretter gikk turen videre til Danmark (2018) og nå står Frankrike for tur.

Celine begynte med håndball som 10 åring og tok spillet raskt, og etter å ha møtt Fana sin gode 93-årgang og «blitt gruset hver gang» var veien kort fra Stavollen til Slåtthaug. Her ventet større utfordringer, og samtidig muligheten til å utvikle seg som spiller.

I Fana drakten spilte Celine stort sett høyre bakspiller, men hun ble også brukt som høyre kant når hun hadde innhopp på de eldre lagene (91- og 92 årgangene).

-Det var veldig stas å få «spille opp» og å få spille med de eldre jentene. Jeg husker vi gikk nærmest å trippet etter å bli gammel nok til å få spille på damelaget, det var drømmen for en 15-åring. Og det gjorde veldig mye for utviklingen som spiller da jeg «endelig» var gammel nok til å kunne vere med 2.divisjonslaget.

I løpet av årene i Fana (det høres kanskje litt «gammelt ut» for en 27-åring …) du fikk vere med på mye…..

-Det å vinne først Bringserien- og senere Spar (nå Lerøy) to år på rad var veldig stort å vere med på. Vi var en venninnegjeng med godt samhold i laget og vi hadde spilt sammen siden vi var små.  Og med en foreldregruppe som reiste «land og strand» med oss og gjorde jobben på tribunen gjorde det hele ekstra gøy.

Den største opplevelsen var nok opprykket til 1.divisjon i 2012. Etter å ha vunnet alt i 2.divisjon den sesongen (2011/2012) reiste vi til Moss for å spille kvalifisering til 1.divisjon. Jeg husker et snev av nervøsitet for å møte de andre avdelingsvinnerne – vi var nemlig ikke vant til stor motstand. Men det gikk som kjent veldig bra og plutselig var vi i 1.divisjon selv om tanken nok hadde meldt seg: var vi gode nok?

Jeg husker egentlig ikke noen store nedturer i mine år i Fana-drakten. Det eneste må vere de gangene vi som veldig unge av og til tapte cuper vi var med på. I den alderen var alle kamper og cuper «livs-viktige» og vi gikk all-in i hver kamp. Så et tap der var alltid surt.

Du var med på Fana sitt opprykk til 1.divisjon. Hvordan var det å spille i 1. kontra det å spille i 2.divisjon?

-Det var et stort steg opp, vi møtte klart bedre motstand enn i 2.divisjon. Spillerne var bedre, tempoet var høyere, lagene var samspilte på en helt annen måte enn i 2.divisjon. Det var bedre fysikk og bedre spilleforståelse. Kort sagt, alt var minst ett hakk opp fra det vi var vant til.

Fana var i 1.divisjon da du tok steget oppover og meldte overgang til Tertnes. Hvordan var den overgangen kontra overgangen fra 2. til 1.divisjon?

-Jeg gikk til Tertnes i 2014 som 21 åring. Overgangen ble omtrent som til 1. divisjon men samtidig noe større på alle nivå. Mer profesjonalitet og taktikk opp mot kamp.  I tillegg ble det mer spisset trening og mer fokus på riktig trening, det ble større arrangement rundt kampene, alt ble egentlig litt større. Som spiller på et elitelag fikk du en «ordentlig kontrakt» og du tjente penger på idretten din. Ikke enorme summer, men det var likevel litt stas å undertegne sin første kontrakt. Og det var stort å få spille mot landslagsspillere, for ikke å snakke om å møte Larvik (som på den tiden var på toppen i Norsk kvinnehåndball)

Etter noen år i Tertnes fikk du anledning til å reise utenlands – til Danmark og Randers. For å stille spørsmålet på denne måten, var det et vanskelig valg å ta?

-Etter fire sesonger Tertnes, med blant annet en bronsemedalje i serien og en cup-finale fikk jeg tilbud fra utlandet. Som satsende håndballspiller er det alltid stas å få tilbud fra andre land. Men det var samtidig både skummelt og vanskelig. Jeg viste jo at innerst inne var det dette jeg ville, men så var det det å reise fra familie og venner, lagvenninner i Tertnes, for ikke å snakke om hunden – jeg måtte virkelig ut av comfort-sonen.

Jeg gruet meg nok litt mer en jeg hadde behøvd. Det kan vere vanskelig å reise alene, og forberede seg på å vere alene, i et fremmed land uten nettverk. Men samtidig så reiser du jo til et håndball-lag og ute på banen er alt likt. Og du kommer fort inn i det, du får nye venner og nytt nettverk.

Utdanning? Du tok sykepleien samtidig med at du spilte i Fana og Tertnes? Er det tøft å kombinere idrett på topp-nivå og utdanning?

Med god planlegging så gikk det greit å få det til å gå opp. Jeg var heldig og hadde veiledere på skolen som var flinke til å tilrettelegge for skole og håndballspill.  Det var mye praksis, men også her fikk jeg god hjelp til å tilrettelegge for satsing på håndballen.

Det ble litt tyngre da jeg var ferdig utdannet, selv om jeg i jobben på hjerteavdelingen på Haukeland Sykehus også fikk en godt tilrettelagt turnus. Jeg jobbet 70 % stilling, men det ble til slutt så tøft at jeg måtte ta valget om å gå ned i stilling eller legge håndballskoene på hylla. Valget ble å gå ned i stilling og resten er historie.

Skader? Du har spilt håndball «i en mannsalder» – hvordan har det vært med skader?

-Jeg har vært heldig og sluppet unna de store kjipe skadene. Det har selvfølgelig vært litt belastningsskader, legghinnebetennelse og overtråkk, og et par knekte fingrer. Ellers har jeg vært av de heldige.

Du er nå klar for din andre utenlandske klubb, var dette (å reise til Frankrike) et vanskeligere valg å ta enn da du reiste til Danmark? Jeg mener å ha fått med meg at du blant annet ikke snakker fransk….

-Tankene har vært litt de samme som da jeg reiste til Danmark. Men jeg har alltid syntes det er spennende å oppleve nytt. Slev om jeg nå har fått smaken på å vere utenlands (selv om Danmark nesten er som Norge å regne) – så måtte jeg gå noen runder med meg selv før jeg landet på at jeg er klar for større utfordringer. Frankrike er lenger borte, det er ukjent språk og ukjent kultur så det blir nok en større utfordring enn da jeg reiste til Danmark.

Det er for øyeblikket unntakstilstand i hele verden, du er midt mellom to klubber (Randers og JDA Dijon) og må holde formen ved like på egen hånd uten klubben «like rundt hjørnet». Hvordan løser du dette sånn til dagen?

Jeg savner det å ha lagvenninner rundt meg, og det å komme på organiserte treningar. Nå må jeg planlegge selv. Det gir ekstra motivasjon å trene saman med andre så selv om vi har fått treningsopplegg krever det litt mer når du må trå til «helt alene». Men det har egentlig gått veldig fint. Det har blitt mange fjellturer (det har jeg savnet i Danmark) og en del løpeturer rundt omkring. I tillegg så trener jeg med tidligere venninner fra Tertnes. Det har fungert veldig bra.

Til slutt: Vil du anbefale unge Fana-jenter, eller gutter for den del, å satse på håndballen for å en gang i fremtiden reise ut for å spille håndball døgnet rundt?

Absolutt. Håndballen har gitt meg veldig mye, jeg har møtt mange mennesker og fått venner for livet. Du føler nok at du ofrer mye og at det krever mye av deg. Spesielt når du er i alderen 16 til 19 år og ikke kan vere med på fester og sammenkomster som «alle» de andre er med på. Men det er absolutt verdt det – jeg er veldig glad for at jeg ikke droppet ut av håndballen. Håndball spiller du «på lånt tid» men du får med deg så utrolig mye positivt på veien.

Vi ønsker Celine lykke til i Frankrike når hun til slutt får lov å reise dit.