Oddvar og kunsten å lære seg å lære

Du har kanskje sett han når du har vært i hallen. Pedagogen som gikk veien fra friidrettsbanen til håndballhallen. Målvaktstreneren som egentlig ikke er så opptatt av håndball. Observatøren med det skarpe blikket og de mest entusiastiske «JA» -ropene. Oddvar Bjørnestad har vært å se i håndballhaller siden tidlig på 90-tallet. Han har sammen med Cecilie Leganger – tidenes beste håndballmålvakt – reist Europa rundt og vunnet de klubbtrofeer som er å vinne. Likevel stritter han litt imot når vi forteller han at vi har lyst at flere skal bli kjent med mannen bak suksessen. Oddvar blir til gjengjeld ditto ivrig når han blir bedt om å snakke om kunnskap, erfaring og deling av dette.  

Starten og forsøk på å gi seg

Vi må likevel ta det tilbake til starten og finne ut hvor det egentlig startet. Oddvar forteller at interessen for håndball alltid har vært der. Håndball går fort, arbeidsoppgavene skifter fort og det er en krevende idrett. Det tror han er noe av grunnen til at det er så underholdende å se på. Oddvar sier videre at selv om han først var friidrettsmann så han håndball lenge før det. Oddvars vei inn i trenergjerningen var på oppfordring fra hans nære venn Odd Egil Eidsæther. Eidsæther var på den tiden trener for Tertnes og var i tillegg Oddvars kollega på en ungdomsinstitusjon i Bergen. På et tidspunkt henvende Eidsæther seg til kameraten for råd og hjelp. Han hadde en spiller på laget som herjet på trening, men var umulig å få til å lage mål i kamp. Eidsæther lurte på om Oddvar kunne snakke litt med henne og finne ut hva hun holdt på med. Pedagogen og ja-mannen Oddvar tok jobben og skulle kun til hallen for å finne ut hva denne spilleren tenkte og med det hvordan han eventuelt kunne få henne til å tenke annerledes. Som sagt så gjort.

Det var også på denne tiden at Oddvar ble kjent med Cecilie Leganger og ble hennes trener. Oddvar har alltid hatt en forkjærlighet for målvakter. Han beskriver at han både syns synd i dem og er fasinert av dem. Han blir ivrig og sier at det er jo litt spesielle folk som stiller seg inne i målet og prøver å bli truffet av ballen. Målvakter er ofte annerledes og gøy å være sammen med og Oddvar finner det ekstremt spennende å finne ut hvordan målvaktene tenker. Hendelsen med Eidsæther som Oddvar snakker om skjedde tidlig på 1990-tallet, og vi under oss over hvorfor han fremdeles holder på med dette – nesten 35 år senere. Oddvar ler og minner oss på at håndballspillere som regel går rundt med klister på fingrene – det er ikke så lett å komme unna. Faktisk forsøkte Oddvar en gang å gi seg. Han hadde i mange år vært trener for Cecilie Leganger. Legangers karriere var i ferd med å gå mot slutten og han hadde opplevd det som var mulig å oppleve i håndball-Europa. Det lignet på mange måter på det perfekte tidspunktet å trekke seg tilbake på. Så var det dette klisteret da….

Etter et mesterskap ble Oddvar spurt om å delta i et målvaktprosjekt under fanen «Tokyo 2020.» Forespørselen kom av at resultatene Oddvar hadde oppnådd sammen med sine utøvere var ubestridt, men at metodene ikke var beskrevet noe sted. Selv var Oddvar skeptisk til å skulle starte på dette prosjektet, men Leganger ville bringe videre oppfølgingen og opplæringen hun hadde fått. Oddvar og Cecilie dro derfor innom hallen hvor prosjektet skulle foregå. Der fikk Oddvar øye på en høyreist målvakt som ble pepret med skudd og gjorde det han beskriver som «forsøk på redninger.» I kjent Oddvar-stil så han potensialet i målvakten og tenkte «NEINEIENEI.» Dermed var han en del av prosjektet.  

Veien inn i Fana gikk via to av målvaktene som den gang var en del av prosjektet. Synna Lien og Sofie Ege Grønlund var blitt en del av Fana-laget som rykket opp til REMA 1000-ligaen. Fana-trener Erlend Lyssand hadde tatt et valg om å satse på disse to unge, talentfulle målvaktene og med det valget kom også skepsisen til folk rundt laget. Oddvar forteller at han hørte ting som «skal de virkelig stå i eliteserien med de jentungene i mål?» Erlends modige valg og kritikernes skepsis, samt jentenes talenter var tre av faktorene for at Oddvar (og Cecilie på den tiden) ville være med på reisen i Fana.  

Motivasjon og drivkraft

Vi blir jo nysgjerrige på hva som fremdeles driver han og gir han energien og motivasjonen til å holde på med dette år etter år, tross utskiftninger i laget og nye mennesker å forholde seg til. Det er nå øynene til Oddvar virkelig begynner å glitre. Som nevnt påstår Oddvar at han ikke er så opptatt av idrett som folk tror. Det Oddvar er opptatt av og brenner for er hvordan folk lærer best og smartest. Det er selve drivkraften i det han driver med. Oddvar er ikke opptatt av folks forutsetning for å læring, han mener utfordringen er å få folk til å lære utfra de forutsetningene de har. Han er brennende opptatt av å finne ut hva folk sier de ulike situasjonene de er i. Hvordan unnskylder de seg? Hvordan reagerer de? Hvordan omsettes så denne kunnskapen i læring?

Oddvar forklarer at man må komme nær nok den som skal lære. Nær nok i betydningen å skape aksept og forståelse for hvorfor folk skal høre på deg. Han mener det er avgjørende at man tar seg tid til å fortelle utøverne hvordan du selv har tenkt, hva du har gjort, dine suksesser og tabber. Oddvar understreker at selv om han kan noe, kan han også gå på trynet. Oddvar har ingen tro på at den ene som kan så mye skal lære den som kan lite. Kunnskapen han har er ikke nok, han er interessert i å finne ut hvilke holdninger, kunnskap og erfaringer utøveren han har foran seg har.

Nærheten oppstår når man tør å dele gleden, men også flauheten som han ofte opplever. Flauheten om tankene man tenker, følelsen av utilstrekkelighet man kjenner og også forklaringene på hvorfor man ikke strekker til.  Den nærheten som oppstår når man slår sammen kunnskapen og erfaringsbasene er avgjørende. Sammen kan vi gjøre noe for denne spilleren. Hva som er best læring er forskjellig fra spiller til spiller og derfor bruker han også tid på å bli kjent med den enkelte.  

Du er som veileder eller trener nødt til å snakke både til hjernen og hjertet. Vi er altfor opptatt av å dyrke hjernen, og så glemmer vi hjertet.

Oddvar

Videre trekker Oddvar frem ærlighet som en avgjørende faktor for å lykkes. Si det som det er, men si det på en hyggelig, høflig og vennlig måte. Gjerne sjarmerende også om du har den evnen. Dette er også grunnen til at du aldri vil se Oddvar i en utskjelling som man gjerne kan oppleve i en idrettshall. Oddvar har lært og erfart at dette som oftest ikke gjør annen nytte enn å ødelegge selvbildet til utøveren. Oddvar er med andre ord brennende opptatt av at det kun er det usagte som er skummelt. Luske-Ludvig, som han kaller det, er den skumleste fyren i alle relasjoner, men at han forsvinner dersom det snakkes høyt om. Når så disse faktorene er på plass starter jobben med å få mennesker til å undre seg og å spørre. Oddvar sier at han altfor ofte opplever at folk er for opptatt av å lære folk svaret på spørsmål som de ikke har. Dette gjelder i skoleverket så vel som i idrettshallen. Du vil aldri høre Oddvar svare at «det var et rart spørsmål.» Han får energi når folk undrer seg og spør og mener dette er nesten eneste måten å få folk til å huske kunnskapen og lærdommen.      

Likheter og ulikheter

Oddvar sier også at det er irrelevant for han om utøveren han har foran seg er toppidrettsutøver eller driver barneidrett. Han er stolt over at alle som har villet trene med han og Cecilie har fått lov til det. Han fortsetter med at det som har endret seg minst gjennom alle årene han har holdt på med dette er gleden ved å gjøre denne jobben.

Han trekker frem viktigheten av idretten og idrettsgleden. Derfor finner han minst like stor glede i målvaktsskoler med unge målvakter som han gjør med elitejentene. Han sier at idrettens eneste eller egentlige berettigelse er formingsmuligheten for lage gangs menneske. Barna og ungdommene våre lærer å forholde seg til regler, utfordre reglene og å forholde seg til andre samtidig som det er store følelser i sving. I idretten må man mer eller mindre følge reglene, men utover det kan man gjøre feil, krangle og tabbe seg ut. Denne formingsmuligheten og oppdragelsen kan man bruke og lære seg å leve etter.

På spørsmål om hva som har endret seg siden starten, og da spesielt i toppidretten, svarer Oddvar at som i samfunnet ellers er forskjellene blitt større og større. De som vil nok og mest, de vil enda mer er en enda mer seriøse enn noen gang. Han opplever at de som vil mest er enda mer målbevisst, mer seriøse og enda mer (berettiget) kravstore for å nå målene sine. Baksiden med dette mener han er at en del dessverre får for tidlig berømmelse for ting det ikke er noen grunn til å bli berømt for, og dermed går glipp av viktig læring på veien mot målet.

Når vi er inne på likheter og ulikheter undrer også Oddvar seg på hvorfor det er så lite fokus på at det er den samme kroppen vi skal få til å fungere, uavhengig av hvilken idrett vi driver eller hvor man står på håndballbanen. Det handler om å bli mest mulig trent, både muskulært og kondisjonsmessig. Likevel er det en ting han har merket seg hvor enn han har vært i verden; Vi bruker for liten tid på å forstå hva som skal til tankemessig for å lykkes.

For oss i Fana er det ingen tvil om viktigheten Oddvar har for oss. Det vi måtte mangle av forutsetninger som våre konkurrenter måtte ha blir på mange måter kompensert for ved hjelp av Oddvars ustoppelige entusiasme, klokskap, nysgjerrighet og tro på mennesker.

Det er vanskelig å møte Oddvar uten å gå fra møtet med en bedre følelse enn du hadde før du traff han.  

Å føle seg ønsket. Uten å føle seg ønsket vil man aldri kunne prestere.

Oddvar om å prestere