Sist var hun ny-signert, nå er hun re-signert

For omtrent 1 ½ år siden snakket jeg med Eline Mangen Solbakken som da var ny i Fana-systemet (i alle fall om du ser bort ifra Bergen-Sør samarbeidet), nå har hun fornyet, eller forlenget om du vil, kontrakten. Og hva er da mer naturlig enn å ta en ny prat med henne?

«Hei, Eline, kan vi ta en prat en dag?» «Ja. Selfølgelig kan vi det. Hva med neste torsdag, da jobber jeg hos NTG på morningen?» «Avtale».

Men så sent tirsdag kveld tikket det inn en melding fra Eline «Jeg hadde glemt at vi skal overnatte etter Vipers-kampen, men regner med å være i hallen rundt kl 13:00. Passer det for deg?»  Så da ble det torsdag ettermiddag istedenfor torsdag morning, samma det.

Men du, ryktene forteller at det er Martine som inviterte på overnattingstur etter kampen – har du kanskje noe spennende sladder derifra?

Ha, ha er responsen på den kommentaren.

Før hun fortsetter med at «sladder tok vi oss ikke tid til, vi brukte tiden på å kose oss. Og på å se Brann mot Barcelona i Champions League på TV. Både jeg og flere hadde biletter til den kampen, men så ble oppgjøret mot Vipers flyttet fra søndag til onsdag så da gikk den kampen i vasken. Litt irriterende egentlig, men sånn er det».

Men fra spøk til alvor, dette er andre sesongen din som Fana-jente? Hva er den største forskjellen på i år kontra i fjor?

-For meg så er den største forskjellen at jeg i år (bank i bordet…..) har holdt meg skadefri. Jeg var ute med skade store deler av fjorårssesongen – med en plagsom prolaps i ryggen. Og så har jeg fått mer tillit i år.

-For laget sin del så er det ikke den helt store forskjellen, sånn egentlig. Eller vi er jo i en litt annen tabell-situasjon i år enn vi var i fjor da . Men ellers er det vel stort sett som det var. Tenker jeg...

Statistikken sier 23 kamper og 7 mål så langt i år mot 3 kamper og 0 mål i fjor, i tillegg har du denne sesongen også gjordt deg greit «bemerket» på utvisningsstatistikken. Du er strekspiller og tydelig en tøffing i forsvar, får du mye juling selv?

-Ha, ha, det er vel ingen som liker å stå der for å komme hjem med nye blåmerker hver dag, er det vel? Så jeg gir nok litt mer juling enn jeg får, tror jeg. Ja, det kan gå tøft for seg, men det er likevel gøy.

-For her er det snakk om å både gi og få

I bortekampen mot Oppsal skjønte jeg at nesen din fikk seg en saftig smell, og at det ikke var første gang det skjedde? Et litt rart spørsmål kanskje men, hørte du at nesen knakk?

–Ja, sier hun og ler, den nesen har fått seg noen trøkker opp igjenom.

-Under LK04-VM i 2022 så satt nesten fysioterapeuten vår klar hver gang jeg var på banen, det endte nemlig svært ofte med en skikkelig smell i nesen. Og jeg tror at når du først har gjordt det en gang, så skjer det veldig lett igjen. Så du kan si at de «kjenner» nesen min på Haukeland ja.

-Om jeg hørte at den knakk? Første gang så gjorde jeg nok det, og det var liksom sånn «oi, hva var det som skjedde nå». Men de andre gangen så skjønner du at nesen er brukket når du blør som bare det, og så kjenner du at nesen er litt løs. På en måte.

Jeg la merke til at du snakket med dommerne etter den kampen, er det noe du har for vane å gjøre? Å snakke med dommerne altså?

-Vanligvis så takker jeg bare for kampen. Men i akkurat denne kampen stilte jeg spørsmål både til min egen skade og en episode med Martine like før. Hun gikk i gulvet med ett brak uten at det ble reagert på det. Jeg brukte lang tid etter kampen på å tenke over svaret jeg fikk, «det er ikke noe som heter hodeskade i håndballen»….

Som aldri så lite nyskjerrig så må jeg stille spørsmål (som sikker mange andre også lurer på) om hva som blir sagt sånn i «kampens hete» når en spiller er aldri så lite uenig i hva dommeren har gjordt, eller ikke gjordt for den del?

-Jeg prøver å la være å diskutere med dommerne. Det hender selfølgelig at jeg har lyst å gjøre det, men så tenker jeg at nei, jeg skal ikke bli en sånn som klager. Men å få en forklaring på hvorfor det ble dømt som det ble, det synes jeg er veldig greit.

Du er ikke så fryktelig gammel, men har allerede fått med deg 14 juniorlandskamper

-Ja, jeg blir 20 i år, like før sesongstart faktisk og har fått med meg ett mesterskap, det var i 2022. I 2023 takket jeg nei pga ryggen. Jeg ser ikke bort ifra at det var etter mesterskapet i 2022 at ryggen slo seg vrang, det ble for lite hvile mellom mesterskapet og sesongstart. Kroppen min er ikke laget for den belastningen det fort kan bli med både seriespill, landslagssamlinger og mesterskap uten at jeg får hvilt nok imellom alt sammen.

Og nå er det snart landslagssamling igjen?

-Ja, men uten kamper denne gangen. Men det er jo snart mesterskap igjen da, det blir det siste som juniorspiller. Og Norge er regjerende mester….

Med en fortid fra både Søreide og Bjarg, og delvis Gneist, er det noen fare for at du blir litt sånn der «rotløs» med tanke på klubbtilhørighet og moderklubb,  om du skjønner hva jeg mener?

-Bergen Sør er jo en fellesnevner her da. Men neida, jeg må nok si at hjertet banker litt ekstra for Søreide da. Det er jo det som er barndomsklubben min. Søreide er ingen stor klubb med mange lag, så ingen hadde gått opp stien før oss kan du si. Jeg tror jeg kan si at vi har banet veien for de som kommer etter oss. Vi er jo tre stykker fra laget mitt som spiller sammen i Fana nå, meg, Linnea og Mille.

-Og nå er J16 laget til Søreide i sluttspillet i Bring-serien.

Sist jeg snakket med deg sa du at du først og fremst ville utvikle deg  til å bli en bedre håndballspiller. Og at du på sikt ønsker å komme så langt som mulig. Gjelder dette ennå?

-Ja, helt klart.

-Den tilliten jeg har fått i Fana denne sesongen har gjordt godt for motivasjonen min for å spille håndball. Jeg får på en måte et større eierskap til det jeg driver med. Samtidig så skaper den tilliten både følelser og glede på en slik måte at det ikke gjør så mye om jeg sitter på benken i flere kamper. For det kan fort skje at jeg får sjansen og da er det bare å ta muligheten når den er der.

Fra en nedslitt gymsal på Søreide til REMA 1000-liga spill i Fana Arena, har det vært en «skummel» tur, eller…?

-Hm, nei jeg synes nesten det er mer skummelt å se bakover jeg. På det jeg har fått være med på, for det har jo gått så fort. Og så er jeg ikke typen som hauser meg opp over ting mens jeg står midt oppi det, jeg er mer en tenker i ettertid.

-Joda, det var litt «skummelt» på første treningen, men det var bare å senke skuldrene, noe annet hjelper jo ikke. Og ikke greier jeg å spille med høye skuldrer heller.

Du sa også at det skal være gøy, men er det dager du «angrer» på at du er toppidrettsutøver, og du heller har lyst å gi helt fxx?

-Ha, ha. Helt klart. Men de dagene er i fåtall altså. Jeg tror jeg har fått til en grei balanse mellom idretten og et «vanlig» liv. Ikke for det, det er jo et valg jeg har tatt, det med å drive toppidrett og jeg ville ikke vært det foruten.

Så hva driver du da med når du ikke er  på håndballbanen?

-Hi, hi, si det du, det blir vel ikke så veldig mye jeg rekker.

–Jeg var ferdig på videregående i fjor, og nå i vinter tar jeg ett årsstudium i pedagogikk + at jeg tar matte og programmering. I tillegg er jeg vikar på NTGU, så jeg har på en måte nok baller i luften.

Så har du tenkt over hva du vil bli når du blir stor?

-Blir vi store noen gang da? Jeg har funnet ut at ett år med pedagogikk holder for meg, så nå er planen å komme inn på NHH. Det er derfor jeg tar matte for økonomer og hadde en del økonomifag på videregående.  

-Nei, det blir nok mest sansynlig noe innen økonomi. Men så er det håndballen midt oppi alt da. For enn så lenge avhenger det av hvor lenge jeg kommer til å spille.

Dere har nettopp spilt mot Vipers, et lag med opptil flere store stjerner på laget. Blir du litt sånn starstrucked av å spille mot det stjernegalleriet?  Eller er det bare vi som ikke står midt oppi det som tror at det er slik?

-Hadde du stilt meg det spørsmålet for to år siden hadde nok svaret blitt ett annet enn i dag. Jeg var nok mer starstrucked den gangen enn i dag. Og når vi spiller kamp så er jeg i kampboblen og da er de helt vanlige spillere.

Hver sesong så er det noen som kommer og noen som går (heldigvis så blir de fleste værende) men hva gjør det med laget når det blir kjent at en spiller forlater klubben? Blir det litt sånn søren og, eller er det bare å brette opp ermene og tilpasse seg den nye hverdagen?

-Selfølgelig så merker vi det når en spiller forsvinner, men jeg tror nok at de som er rundt laget er mer bekymret for dette enn det vi spillerne er. Vi vet at vi andre må ta tak når noen reiser.

-Det er nesten verre når noen blir skadet, det er på en måte mer brutalt. Når noen slutter etter sesongen så har vi alltid litt tid på å omstille oss, men når det gjelder skader så har vi liksom bare noen få dager før det er ny kamp og vi må løse skadesituasjonen rimelig kjapt.

Sesongen er snart ferdig, kanskje ikke den helt beste fra vår side – jeg bør kanskje ikke stille spørsmålet, men …. nei, forresten, la meg omformulere det. Om tre kamper er sesongen ferdig, Aker, Byåsen og så Larvik. Det er alle tre viktige kamper og  kamper der alle lagene spiller for «noe»; en mulig medalje (Larvik), berge plassen (Aker) og  sluttspillplass (Byåsen) og så spiller vi for å holde oss over kvalikkplassen.

Først ut er Aker, hjemme i Fan Arena onsdag 27.mars.  Med tanke på påskeferien kanskje ikke den aller beste dagen for kamp, så hva vil du si til «hjemmesitterne» for å få de til å komme på kamp denne dagen?

-At dette blir en spennende kamp der begge lagene har mye å spille for. Så er det en kamp du virkelig bør se i løpet av sesongen så er det denne.

-For Aker sin del er det vinn eller forsvinn, noe jeg tipper vil gi en kul og til tider intens håndballkamp. For du får neppe se en mer «aggressiv kamp» enn dette i Fana Arena i år.

Mot slutten så dreide samtalen inn på hvem som står igjen med det tøffeste og/eller letteste kampprogrammet denne sesongen. Ikke bare av oss og Aker, men Vipers også for den del. De  skal ut i sluttspill playoff i Champions League til helgen, og i den hjemlige serien har de vunnet det som er til nå.

Kan de være litt demotivert? Njeeii, vi blir fort enig om at det er de nok ikke, for de vil nok vinne det som er i hjemlig serie denne gangen og. Prestisje kanskje?

Noe som igjen sender oss tilbake til 23.september 2021, da satt (eller satt og satt fru Blom, det var vel snarere snakk om stående og hoppende) både Eline og undertegnede på tribunen da Vipers for til nå siste gang avga poeng i hjemlig serie. Det viser at vi kan, og at ingen ting er umulig. Selv om det ble tap for Vipers før overnattingsbesøket hos Martine.

-Joda vi ble hardt straffet for egne feil i kampen mot Vipers, men det er likevel gøy å spille slike kamper. Vi spiller jo helt uten press og høye skuldrer. Og som du sa, selv om det er lenge siden vi tok det poenget, så viser det at vi kan vi og.

Og akkurat det lever vi lenge på, i alle fall alle oss som er rundt laget.

PS: Informerte kilder forteller at Sara sitt siste mål mot Vipers fra kampen i 2021 ble vist som en del av kampforberedelsene inn mot onsdagens kamp. Så det er kanskje ikke bare alle rundt laget som innimellom tenker på akkurat den kampen?