Kapteinstrioen

De tre som utgjør årets kapteins-team har etter hvert en hel masse erfaring. En av de var med på opprykket, reiste ut og kom tilbake, mens de to andre har vært med i fire og fem sesonger.

Totalt  har de tre jentene 217 mål fordelt på 176 kamper for Fana sitt REMA 1000-liga lag. Men hva gjør egentlig en kaptein?

Jo, «en lagkaptein er frontfiguren i et idrettslag. Vedkommende må kunne stå frem som et godt eksempel for de andre spillerne. Kapteinen er ofte et bindeledd mellom treneren og de andre spillerne under en kamp, og kapteinen tar seg også av andre saker som å hilse på dommere før kamp. Om laget kapteinen representerer vinner en turnering, er det ofte lagkapteinen som løfter troféet først» sier wikipedia.

Hvem de tre er? Jo det er  Marit Ova Bøyum, Maren Eriksen Langø og Synna Kristoffersen Lien. Og jeg fikk tak i de like før tirsdagens trening i Fana Arena.

Dere har masse erfaring og dere er blant veteranene i laget, men likevel – hvorfor ble det akkurat dere tre?

Det ble litt stille og de ser litt på hverandre, hvem svarer? Og hva skal vi svare?

–Vi vet egentlig ikke vi, men vi er jo personer som tar masse ansvar og vi er heller ikke redde  for å ta litt plass. I tillegg handler det jo om at vi har en vilje og et ønske om å ta ansvar.

–Selve valget ble gjordt etter oppkjøringen, og siden det er en del nye i laget så tror vi de tok hensyn til dynamikken i laget også. Og så tok de valget utifra det.

–Men vi vet vel egentlig ikke, så dette blir bare vår synsing»

Og synsingen stemmer på en prikk den, for jeg fikk samme svaret fra Marius Beck da jeg stilte spørsmålet til trener-teamet om hvorfor disse tre nå er i kapteinsteamet.

Marit har vært en av Fana-jentene siden 2019/20 sesongen. Synna var med på opprykket i 2018 (men hun var i Fana før det også altså), hun har vært i Danmark og i Tertnes og er nå er tilbake i Fana. Maren kom til klubben i 2021 og er altså i sin fjerde sesong som Fanaspiller. Og så må det sies at Marit og Synna er to av tre på laget som ikke er fødd på 2000-tallet

Marit,  du er den «eldste», føler du presset ved å være ikke bare den eldste på laget men også av den som har lengst fartstid i klubben? 

Hun ler litt; «Nei, det tenker eg ikkje noko særlig over, og eg føler meg absolutt ikkje eldst. Vi er ein fin gjeng som går gått saman så det er absolutt ikkje noko press»

Synna, du var med på opprykket i 2018. Er Fana et annerledes lag nå kontra den gang?

–Hm – jeg var jo her noen år før jeg reiste ut til Danmark. Da var jeg en av de yngste, og det er kanskje den største forskjellen. Jeg følte at jeg hadde en posisjon i laget på det tidspunktet som egentlig ikke er så forskjellig fra det jeg har i dag. Men det har kanskje litt med den jeg er som person å gjøre?

–Så for min egen del vil jeg ikke si det er så stor forskjell, selfølgelig – det er jo andre spillere rundt meg – men ellers så er det ganske likt.

Foran årets sesong ble det en del utskiftinger på både spiller og trenersiden – hvordan blir dere som har vært her en stund påvirket av dette?

–Jeg tenker at det bare er positivt å få nye inntrykk, at det kommer nye spillere og vi får nye impulser.  Og de som har kommet nå har tatt med seg masse positivitet inn i gruppa.

Men selfølgelig litt påvirket blir vi jo. For det slår jo inn på samspillet i laget. Det tar tid å bli samspilte, og det skal det jo gjøre. Og den tiden skal vi ta oss.

–Samtidig blir en jo utfordret til å spille angrep og forsvar på en ny måte da det kommer ulike typer inn i  laget. Typer som liker å spille på en annen måte enn vi har spilt på tidligere.

–Men det at vi får inn nye spillere, det er jo bare positivt. For når jobben med å bli samspilt først er gjordt så har jo alle utviklet seg. En blir på en måte litt mer komplett som spiller når vi mestrer å spille med forskjellige typer.

–Selv om det er utfordrende, så tjener vi jo på det i lengden.

Og hvordan er stemningen i gruppa? For oss som står på utsiden virker det som om dere har det veldig kjekt sammen.

De bekrefter fort at det inntrykket stemmer, for de har det veldig kjekt sammen. Noe som bringer meg over til neste punkt på listen – nemlig hierarkiet i laget. Er det sånn at det er de yngste som må ta de kjedelige jobbene og sånne ting?

Æh, jo, ja det er jo det da. Men det var kanskje enda mer slik før i tiden. For vi er nok ganske milde på det området. Det verste er vel at de yngste må sørge for at for eksempel medisinbagen er med på tur. Og slike småting.

Og selv om de tre kapteinene er enig i at de er milde på dette området, så viser seg at det alltid er de yngste som får de dårligste sengene og slike ting.

«Jeg har opp gjennom sovet på x-antall sovesofaer og klappsenger. Det har også hendt at sengen har klappet sammen midt på natten……», kommer det tørt fra Synna.

Og Marit innrømmer glatt at hun til tider drar «eldre kortet» helt uten dårlig samvittighet. Dette skjer når det er snakk om fordeling av hotellrom, hvem som skal sitte foran i bilen og slike ting.

Så det å være kaptein, hva innebærer det egentlig?

Spesielt inn mot kamp så er det visse ting/rutiner som er kapteinen sitt ansvar. Som for eksempel oppvarmingen og hvordan den styres.

I tillegg er Marit, Maren og Synna bindeleddet mellom spillergruppen og trenerteamet. Og de forteller at spillergruppen er veldig flinke til å komme til dem når et er noe de vil de skal ta videre til Vidar og Marius, eller om de bare vil snakke om ting.

Da kan vi samle litt tanker og få helheten i ting før vi eventuelt tar det videre til trenerne. Som kapteiner skal vi også gi støtte til spillerne, og passe på at alle blir sett. For å si det slik. Og det er kanskje den viktigste rollen vi har som kaptein, det å se til at alle har det bra og føler seg trygge i laget.

Vi skal ta ordet på møter, vi skal gå foran og vise ansvar. Og så skal spillerne kunne stole på oss. De skal kunne stole på at vi gir de trygghet, både på banen og utenfor banen.

For håndballmessig går det meste på skinner, folk vet hva de skal gjøre på oppvarming, og de har klare mål på hva de ønsker.

Har dere en slags «ansvarsfordeling» før kampstart eller tar dere det som det kommer?

Alt er planlagt på forhånd, og alle vet hva vi skal gjøre. Vi styrer tiden, men ellers er opplegget spikret på forhånd.

Og er dere alltid enig?

«Ja», kommer det unisont fra de tre.

Søndag er det kamp mot Gjerpen. En kamp som er vår Rosa Sløyfe kamp – hva betyr det at dere er med på denne typen arrangement?

Det gir veldig mye å kunne være med på slike arrangement, det å vite at en kan bidra med annet enn «bare å spille håndball».  Og det er jo litt trist å si det slik, men på ett eller annet tidspunkt så vil alle oppleve å stå i en situasjon med nære relasjoner som blir påvirket. Og det at vi da kan bidra og støtte på alle mulige måter er veldig fint.

Laget er blitt råe på SoMe denne sesongen? Er dette en  «vanskelig» oppgave, om dere skjønner hva jeg mener? For hvordan er det å «måtte være» sosial og ute og snakke med folk «bare fordi du er håndballspiller»?

De ler litt her, for her er de ikke helt enige om dette er gøy eller ikke. Noen vil helst slippe mens noen synes dette bare er gøy. Men de stiller opp, det gjør de, alle sammen.

Har dere noen gang hatt lyst å stikke av? Spesielt kanskje når det ikke går så bra (ref E.B.Haaland som ikke stilte opp i pressesonen etter Norge sitt tap for Østerrike)

Det blir feil å si nei til det. Vi har nok alle hatt lyst til å bare gå i garderoben, men vi har ett ansvar. Vi har arbeidsoppgaver der dette er en del av det så dette er noe som vi rett og slett bare må stå i.  

Vi har jo Fanzone etter hjemmekampene og det å stå der blant alle de unge som vil ha både bilde, selfie og autografer er bare kjekt. Vi setter veldig stor pris på at de har lyst å snakke med oss, så det er lett å skru av opplevelsen av en dårlig kamp når vi vet hvor mye det betyr for de at vi tar oss tid til å snakke med de.

Mange nye spillere, nye konstellasjoner, nye trenere, nye måter å spille på – hvordan vil dere oppsummere sesongstarten? Det har vel ikke gått helt på skinner?

Vi må fortsette å jobbe og huske på at ting tar tid. Vi må tro på oss selv og fortsette arbeidet. Det er en lang sesong foran oss og vi har veldig troen på prosjektet vårt. Så selv om det har vært noen tøffe kamper så må vi greie å nullstille oss og ta en kamp om gangen. Det er ingen tvil i laget om at vi skal bite fra oss utover i sesongen

Sånn på tampen, Fana IL er et stort idrettslag med en hel masse idretter – hva vet dere om de andre idrettene våre?

Vi vet at det er mange imponerende idretter. Og vi ser jo mange av de her i hallen, idretter som er helt forskjellig fra det vi driver med – det er kult rett og slett. Det at vi er så mange og så forskjellige.